METAFENOMENOLOGI

Når psykens operativsystem er skadet av vonde erfaringer, må vi begynne å analysere vår egen programvare. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. 

I denne sammenheng kan vi kanskje bruke en datametafor for å tydeliggjøre et viktig ”psyko-logisk” poeng. Hvis hjernen sammenlignes med en datamaskin, betyr det at den opererer med programvare for å håndtere innkommende informasjon. Hjernen filtrerer også informasjon gjennom et slags operativsystem, og dersom vi legger godviljen til, kan vi dernest forstå menneskets operativsystem som vårt ”livsperspektiv”. 

Vi ser oss selv og verden på en bestemt måte som dypest sett er diktert og farget av våre tidligere erfaringer. Vi lærer å kjenne oss selv via våre relasjoner, og våre tidligste relasjoner blir ofte toneangivende for selvforståelse, selvtillit, selvfølelse og livsperspektiv senere i livet. Dersom vi vokser opp med mye kritikk, uvennskap, svikt eller mobbing, vil dette påvirke vårt psykiske operativsystem på en negativ måte. 

Vi kommer til å kode våre nye erfaringer i lyset av våre gamle, og vi risikerer å møte verden med alt for mange snevre, fryktsomme og negative fortolkninger. Selvutvikling handler ofte om å forandre sine perspektiver, eller utvide sine perspektiver, slik at vi møter livet med et mer nyansert og fleksibelt ”operativsystem”.

Vi ser verden gjennom en bestemt linse, og våre perspektiver skjærer verden i et bestemt snitt. Vi tolker oss selv og våre omgivelser på bakgrunn av våre tidligere erfaringer, og våre tidligste relasjoner blir ofte en slags mal på hvordan vi omgås våre medmennesker. Vonde erfaringer, kritikk, mobbing eller omsorgssvikt kan etablere et ”psykisk fortolkningsapparat” preget av frykt, usikkerhet, skepsis, vaktsomhet, negativitet og tilbaketrekning. 

Et slikt psykisk operativsystem avstedkommer symptomer og frarøver oss muligheten til selvrealisering og positiv vekst.
Endring handler om å installere et nytt operativsystem som er mer fleksibelt og åpent i sine fortolkninger av tilværelsen. Når den eksisterende programvaren på en datamaskin ikke fungerer, kan vi avinstallere de gamle programmene og installere nye. Noe lignende kan vi gjøre i forhold til vår egen hjerne. Våre foreldre, nærmeste omsorgspersoner, familie, venner, lærere og andre betydningsfulle relasjoner har influert på våre livsperspektiver på avgjørende måter. 
Gode relasjoner har som regel gitt oss indre trygghet, solid selvfølelse og fleksible perspektiver, mens destruktive relasjoner kan korrumpere våre tenkemåter og vår selvfølelse på skadelig vis. I voksen alder lever vi i pakt med våre perspektiver og de styrer måten vi tenker, føler og handler på! 
Når den psykiske programvaren er skadet av vonde erfaringer og uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Vi må gjøre våre tankemønstre, relasjonsmønstre og følelser om til objekt for vår egen analyse.

Det er ikke lett å installere ny programvare i sin egen hjerne, men det er heller ikke umulig. 

Å endre sine kjerneskript, grunnleggende leveregler, livsperspektiver, selvoppfattelse eller holdninger (avhengig av hva man vil kalle det), kan være en strevsom og utfordrende prosess. Poenget er at vi blir nødt til å forlate våre vante mønstre, og da befinner vi oss plutselig i en litt ukjent situasjon. Mange mennesker, som for eksempel har opplevd mye kritikk og mobbing, har kanskje utviklet en identitet hvor de betrakter seg selv som mindreverdige. 

Det kan også bety at de ikke stoler på seg selv, noe som skaper usikkerhet og problemer med å ta ansvar og valg i møte med livets små og store utfordringer. Dersom de oppdager at deres selvfølelse er farget av tidligere erfaringer, innser at automatiske tankemønstre styrer både følelser og handlinger i destruktive retninger, har de etablert et utgangspunkt for forandring. Negative livsmønstre er ofte noe som styrer livene våre uten at vi legger merke til det.

 I det vi oppdager våre negative mønstre eller negative ”programvare”, har vi muligheten for å gjøre en målrettet og bevisst endring. Det krever som regel at vi begynner å leve litt annerledes, tenke litt annerledes og reagere litt annerledes. Lever man på en antakelse om at man er dårligere enn andre, betyr det ofte at man trekker seg unna mange situasjoner som kanskje kunne skapt vekst og utvikling. 

Man trekker seg unna på grunn av en idé om at man kommer til å mislykket eller at man er uønsket og lignende, og slik bekrefter og opprettholder vi den ”mindreverdige” posisjonen. Selvutvikling handler blant annet om å innse dette, og deretter gjøre noe annet. Istedenfor å trekke seg unna utfordringer, ansvar eller sosiale situasjoner, gjør man det motsatte. Man innser at ”mindreverdighetskomplekset” er en ”idé” man virkeliggjør gjennom sin væremåte, og deretter begynner man å handle annerledes. Det er vanskelig og begynne å tenke på seg selv som kompetent og verdifull dersom man har levd lenge på helt andre tanker. Det er lett å falle tilbake i vante mønster fordi det er tryggest, og det er nettopp her selvutvikling er en tøff affære, hvor man virkelig må investere og holde ut for å skape positiv og varig endring!

På mange måter kan vår hjerne i prinsippet sammenliknes med en datamaskin. Selv om det fortsatt er langt igjen til man klarer å skape en like kraftig og fantastisk datamaskin som den menneskelige hjerne, så er det likevel en del felles trekk. Nå er det viktig å presisere at det ikke er den bevisste, tenkende delen av hjernen det dreier seg om. Den utgjør bare en liten del av vår hjerne (under 5%), og har en meget begrenset kapasitet.  

Det er den underbevisste delen av hjernen som er den mest interessante i denne sammenheng.

Vår underbevisste hjerne kan sammenliknes med harddisken på en datamaskin, bare mange ganger større og kraftigere. Den er stort sett ferdig utviklet flere måneder før fødsel, og har allerede koplet seg til «modermaskinen». Den laster nå inn alle tilgjengelige data og opplysninger den kan få via mor. Det dreier seg om diverse lyder som hjerteslag, pustelyder, tarmlyder, m.m. I tillegg er det alt av lyder fra miljøet utenfor. Fosteret registrerer også en mengde informasjon via mors blod, som inneholder mye både positive og negative hormoner.

All denne informasjonen er lagret i barnets hjerne ved fødsel, og gjør at barnet har opparbeidet en spesiell relasjon til mor allerede fra dag en. På samme måte vil den underbevisste hjernen fortsette å ta opp og lagre all informasjon i de neste årene. Små barn har liten evne til egne refleksjoner og tanker, siden den bevisste delen av hjernen ikke starter å utvikles før ca. 6 år. De styres derfor stort sett ut i fra sine følelser her og nå.

Denne perioden i barnets liv kan vi kalle for programmeringfasen. Det er her barnet lærer hvordan det skal bli som menneske, og våre viktigste lærere er de personene vi er sterkest knyttet til. Vi kan tenke oss at det er i denne perioden vårt «operativsystem» blir lastet inn. Et lite barn danner ca. 250.000 nye koblinger mellom hjerneceller pr. time. Det som ofte kan være problemet i denne fasen, er at det sjelden forekommer «modermaskiner» som er helt fri for “datavirus”. I den menneskelige verden finnes det ikke noe virusprogram som kan forhindre at dette overføres. Dersom for eksempel mor er stresset, vil dette stresset uansett smitte over på barnet, og påvirke hvordan hjernen formes og utvikles.

Det vi vet fra dataverdenen, er at dersom det er litt virus på operativsystemet, så klarer stort sett maskinen å kjøre de fleste programmer som blir lagt inn, selv om det halter litt. Om det derimot er mye virus, så vil ikke datamaskinen klare å kjøre nye programmer som blir lastet inn. Akkurat slik er det også med oss mennesker. Om vi tenker oss at våre fremtidige programmer består i hvordan vi forholder oss til venner, familie, livsledsager, barn, jobb og ikke minst oss selv, så er det vårt innprogrammerte operativsystem og “eventuell virus” som avgjør hvor bra vi takler dette.

Dersom vi ser på samfunnet rundt oss, så er det utallige eksempler på begge deler. Undersøkelser har vist gjentatte ganger at de som har fått «mest virus» er de som ikke takler livet overhodet. Om vi ser på sterkt rusavhengige,- mennesker som har store psykiske problemer,- tungt kriminelle,- prostituerte,- etc., så viser det seg at det i de aller fleste tilfeller er barndomstraumer som ligger til grunn. Dette er eksempler på barn som helt ufrivillig har fått store mengder med «virus i sitt operativsystem», og derved ikke klarer å «kjøre alle livets programmer.»

Utvikling av rasjonell og emosjonell intelligens er ellers underordnet i denne sammenheng. Motsetningen til empati er viljen til å angi andre i forhold som brudd på kommersielle eller sivile lover og regler der ingen levende vesener er et offer i saken: Det betyr en omfattende mental prosess som ender i en beslutning, med påfølgende handling eller standpunkt. På denne måten er mennesket, mer enn noen annen art på kloden, i stand til å agere rasjonelt, fleksibelt og innovativt i genenes tjeneste!

En vesentlig faktor i dette handler om at vi har et indre mentalt bilde av verden, det er det jeg kaller for virkelighetsoppfatningen, og at vi har en fantasi som evner å forhånds-kalkulere effekten av våre handlinger.

Dette gjør virkelighetsoppfatningen helt sentral i forhold til evnen til å oppnå suksess.

Men virkelighetsoppfatningen må bygges sten for sten. Mennesket er født med en rekke disposisjoner og mekanismer som driver i retning av å bygge denne enorme databasen i vårt sinn. Men det er ikke slik at vi enkelt sitter med relevant informasjon om alt.

Hjernen opererer i et konstant underskudd på relevant informasjon om det som er. Dette kompenseres ved hjelp av mer eller mindre antagelser og teoretiske modeller om overordnede forestillinger om det som er. Alt dette skaper en viss tillit og trygghet på egne forestillinger. Hadde vi ikke hatt en slik trygghet, ville det ført til handlingslammelse.

Om du følger meg i denne refleksjonen, så innebærer det med nødvendighet, at dette er et feilbarlig system, og at vi hele tiden risikerer å bygge små og store feil inn i vår virkelighetsoppfatning.

Når vi snakker med andre mennesker, fjern og nær, fra andre kulturer, fra andre religioner, så snubler vi hele tiden over forestillinger eller oppfatninger som avviker fra våre egne.

Noen ganger blir vi utfordret og det får oss til å forsvare egne forestillinger med nebb og klør. Vi havner i et sosialt spill med retorikk. Vi forundrer oss over at det går an å «være så dum» å tro slik og slik.

Dette er vår umiddelbare automatiske reaksjon når vi på denne måten utfordres på egne forestillinger. Men det modne mennesket tar gjerne et par steg bak og reflekterer over dette.

Dersom det er så mange avvik i forestillinger blant mennesker jeg møter på min vei, så kan det umulig være slik at jeg har rett i alt og samtlige av mine medmennesker tar feil.

De andre tenker sannsynligvis det samme om meg. Å tro om seg selv at man er ufeilbarlig mens alle andre tar feil i blant, er vel mildt sagt en ureflektert konklusjon.

Konklusjonen er ubønnhørlig at jeg må åpne for at jeg er et akkurat like feilbarlig menneske som de fleste andre. Det modne mennesket har en bevisst ydmykhet i forhold til dette.

Derfor er det vesentlig å streve seg bort fra retorikken og over i oppriktig dialog med hverandre. Avvik i oppfatninger betyr ikke konfrontasjon, det betyr mulighet til å lære.

Det at vi har så store avvik forteller oss i klartekst at vårt sinn kan gå seg fullstendig vill i sine forestillinger.

Hva kommer det av? Kanskje kan man stille det motsatte spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at vi noen ganger treffer riktig, i det hele tatt? Eller gjør vi det? Vi kan i alle fall ikke trekke konklusjoner om dette før vi vet noe mer om hva som egentlig foregår i vår hjerne.

Under presenterer jeg en modell basert på teorien om kunnskapens gravitasjonslov, altså en teori om hvordan løse ideer kan bli til forestillinger, teorier og trossystemer, ved hjelp av ukritisk spekulasjon og selvbekreftelse. Modellen tar utgangspunkt i at hjernen hele tiden bombarderes med informasjon om hendelser, små og store.

Hjernen er programmert til å søke etter sammenhenger og finne mening i kaoset.

Dette skjer ved et utall varianter av tolkninger og mer eller mindre løse, tilfeldige assosiasjoner.

Dersom vi synes å se sammenhenger, drives vi til å søke etter forklaringer. Dette skjer ved hjelp av den kreative prosess, på ubevisst og på bevisst nivå. Noen ganger ender dette opp i en bevisst ide, som man søker og utforske nærmere. Hjernen vil da, gjerne selektivt og tendensiøst, søke å plassere nye og gamle hendelser og ideer inn kjente kontekster. Videre kan prosessen ende opp i at man er fokusert på en ukritisk fundert forestilling.

Det er nå fristelsen er stor til å falle inn i et mønster hvor man selektivt trekker inn og fortolker hendelser slik at forstillingen bekreftes. Denne selvbekreftelsen leder fort til en tro, eller en mentalt opplevd viten. Man «vet» nå at forestillingen er sann. Dette kan igjen drive oss til en aktiv søken etter informasjon som lar seg fortolke inn i denne konteksten.

På et eller annet tidspunkt i denne prosessen begynner man å kommunisere med andre om dette. Dette gjør at man må sette ord på dette, og bygge et begrepsaparat rundt teorien. Her kan man også bli selektiv på den måten at man velger ut de mennesker responderer best i forhold til åpenhet for oppfatningen.

Etter hvert som oppfatningen deles av mange, vil begrepsapparetet befestes og selvbekreftelsen tar nå en sosial form.

Mange slutter opp om forestillingen og vi har fått en teori, en tro, en konspirasjonsteori eller en religion: Slike forestillinger kan jo klaffe og treffe blink i forhold til det som er. Men sannsynligheten for at dette blir rivende ruskende feil avhenger av den informasjons - messige avstand til kilden. Vi skal være klar over at selvbekreftelses -momentet i dette medfører at dette er en kaotisk prosess!

Det vil si at utfallet er i høy grad tilfeldig. Det jeg presenterer her er en modell eller en hypotese for hvordan slike forestillinger naturlig blir til. Den kan man alltids stille spørsmål ved. For hvordan kan evolusjonen ha utviklet et så til de grader feilbarlig system for utvikling av vår virkelighetsoppfatning. Man kan til og med gå så langt som å benekte at dette kan være tilfelle, for så «dum» kan ikke evolusjonen være. Mitt svar på dette blir først og fremst en empirisk erkjennelse.

Hvordan står det til med mangfoldet av store og små forestillinger som flyter rundt i vår kultur og mellom kulturene? Lever ikke vi i en verden full av religioner, overtro, konspirasjonsteorier og utallige motstridende forestillinger om alt mulig? Enhver med evne til litt observasjon og refleksjon vil måtte konstatere at slik er det. Og i vår tid, med internett og kort vei til hele kloden med all dens kulturer, så får vi vel dette mer eller mindre daglig i rett opp i trynet.

Og kanskje, når vi tenker oss om, så er kanskje ikke dette så dumt likevel. For det er ikke slik at disse forestillingene forblir privat hos hver enkelt av oss. Innovasjonen fortsetter i det sosiale samspill. Oppfatninger og standpunkter brytes mot hverandre. Og den kreative prosess blomstrer på det intersubjektive nivå. I den store samtalen mellom mennesker, grupper av mennesker og i det offentlige rom, lutres forestillingene og den kollektive kunnskap vokser, kanskje eksponentielt. Men det er jo opplagt et i denne lutringen så har mennesket for lengst innsett begrensinger og fallgruver i sin egen erkjennelse.

Her har filosofer og forskere gått sammen og utviklet vitenskapsteorier med tilhørende metodiske prosesser på alle nivåer, i den hensikt å demme opp for mye av denne feilbarligheten. Under har jeg endret litt på modellen for å tilpasse den en mer vitenskapelig profil. Den starter helt likt med den første modellen, nemlig at vi ser noen sammenhenger, får noen ideer, retter fokus på disse og får noen ukritiske forestillinger.

Men det er på dette stadiet at det modne mennesket må riste på hodet og motsette seg fristelsen å fortsette denne prosessen på en tendensiøs, selektiv og selvbekreftende måte. Den videre prosessen arbeider bevisst med bredde, det vil si alternative hypoteser, åpenhet og nysgjerrighet.

Følelsen av tro og sikkerhet (motvirkes) med en bevisst åpenhet og det hele lutres hele tiden med egne og (andres) innvendinger og motargumenter! Og sist, men ikke minst, villigheten til å forholde seg til de svar som naturen til enhver tid kommer opp med. Det er det som er vitenskapens adelsmerke, og viser at den opprinnelige forestillingen ikke holder mål så lenge man må være villig til Det!